Da mine foreldre valgte å flykte fra Iran som ganske unge foreldre var det for å gi trygghet til sitt barn, altså meg. De ville ikke at jeg skulle leve i et land preget av krig, ufrihet, undertrykkelse og mangel på demokrati. Min familie ble tatt i mot med åpne armer i Norge og i Skotselv. Det er jeg evig takknemlig for.

Jeg har vokst opp i et land som stiller krav, men som også gir meg muligheter. Det at jeg som er født i Iran og har vokst opp i mulighetslandet Norge, har muligheten til å bli ordfører før jeg har fylt 30 år i en av landets største byer er et levende bevis på nettopp det.

Se 1.mai-talen

Se landsmøtetalen

Vi skal ha en streng og rettferdig innvandringspolitikk i Norge. Vi skal føre en politikk som sikrer at de som har rett på beskyttelse får det. Samtidig må det være slik at de som ikke oppfyller kravene til opphold i Norge raskt blir returnert. Det handler om rettferdighet, om troverdighet og om å verne om retten til folk som virkelig trenger beskyttelse.
Men mulighetslandet Norge stiller også krav til oss. Mulighetslandet er skapt gjennom deltakelse i samfunns- og arbeidsliv av menn, kvinner, unge og eldre. Det er skapt gjennom dialog, diskusjon og debatt. Det er skapt av oss.

Vi har alle et ansvar og en plikt til å bidra til mulighetslandet vårt. For å kunne fungere sammen så må vi kunne kommunisere sammen. Og i Norge er det norsk som gjelder. Bor du i Norge så skal du snakke norsk. Så enkelt er det.

Det er ikke bare et krav vi stiller, men en forutsetning for å lykkes i det norske samfunnet. Det er derfor jeg er så opptatt av at spesielt barna må få denne muligheten. Jeg mener at det er en form for omsorgssvikt å ikke benytte seg av de tilbudene mulighetslandet gir for å sikre at barna dine lærer seg språket godt. Jeg mener at språktesting og pålegg om å benytte seg av gratis kjernetid i barnehagene er viktige tiltak for å sikre at barna også kan benytte seg av mulighetene mulighetslandet Norge gir.

En annen måte vi bidrar til mulighetslandet på er ved arbeidsinnsatsen vi legger ned. I Norge er det ikke oljen som er vår hovedformue, men det er det vi mennesker bidrar med inn til fellesskapet. Det er det som skaper det sterke fellesskapet og det sterke velferdssamfunnet. Vi i Arbeiderpartiet kan ikke akseptere at innenfor enkelte innvandrergrupper og spesielt blant kvinner ser vi 60-80 % arbeidsledighet. Vi har ført en lang kamp for å sikre norske kvinner retten til å delta i arbeidslivet på sine egne premisser, og vi vil ikke gi oss før denne kampen er vunnet også for kvinner med innvandrerbakgrunn.

Jeg vil utfordre næringslivet som lever i en globalisert verden der de er avhengig av impulser fra og kompetanse om ulike kulturer og språk. Mange av de aktuelle kulturene og språkene er representert i Norge i dag. Enkelte bydeler i Oslo og enkelte byer i Norge har innbyggere med bakgrunn fra over 150 forskjellige nasjonaliteter. Vi i Norge har altså en enorm ressursbank som gir mulighetslandet Norge stor fortrinn dersom vi benytter oss av det.. Samtidig vil jeg også påpeke at heller ikke det offentlige har vært gode nok.

Men tilbake til mulighetslandet Norge. For min familie var det helt utenkelig at jeg og de ikke skulle lære seg norsk så fort som mulig, eller at vi ikke skulle delta i samfunnslivet. Kanskje er det nettopp på grunn av min families bakgrunn og den kampen de har måttet kjempe at deltakelse i demokratiet blir så naturlig for meg. For når mennesker blir forfulgt og må flykte over hele verden bare for å kreve sin rett til demokrati og frihet, da blir det nesten umulig å la vær å delta i det samme her i landet. For min del har den demokratiske deltakelsen ført meg frem til høstens valg, hvor jeg vil utfordre den sittende ordføreren i Drammen. For min del har det ført til at jeg kan kjempe for en sak jeg virkelig tror på, nemlig en bedre og mer verdig eldreomsorg for de som har brukt sine liv på å bygge opp velferdssamfunnet jeg og andre nyter godt av. For min del har det ført til at jeg kan være tydelig på ting jeg tror på.

Jeg ønsker å være en tydelig politiker. Enkelte med innvandrerbakgrunn synes nok jeg har ”blitt for norsk”. Og i enkelte nordmenns øyne blir jeg aldri en del av dem. Dem om det. Jeg er meg selv – jeg er Masud Gharahkhani, jeg elsker landet mitt Norge og jeg vil bli ordfører i Drammen.