Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet for å bli en del av en bevegelse som i over 100 år har kjempet for felleskap, frihet, like muligheter og et rettferdig samfunn både nasjonalt og internasjonalt. Arbeiderpartiet har skapt den norske modellen – et velferdssamfunn der vi tar vare på alle – hvor vi løser utfordringene i felleskap, ikke hver for oss. Det gjør Norge til et av verdens beste land å bo i, vokse opp i og bli gammel i.

Mine foreldre tilhører det som kalles revolusjonsgenerasjonen, fordi de som unge var med på å gjennomføre revolusjonen i Iran for 30 år siden. De ønsket at deres hjemland skulle gå i retning av mer frihet, demokrati, rettferdighet og like muligheter. Som alle vet har ikke det iranske samfunnet gått i en slik retning, snarere tvert imot. Som relativt unge foreldre valgte de å flykte fra Iran.

De flyktet fra millionbyen Teheran til lille Skotselv i Øvre Eiker. Her ble de møtt med omsorg og medmenneskelighet. De fant den friheten de selv hadde kjempet for i hjemlandet, men som ikke ble til virkelighet. Her fikk de alle de mulighetene de ikke hadde i Iran.

Frihet, likhet og solidaritet er det som har gitt Norges innbyggere de uendelige mulighetene vi har. Spør man en arbeidsinnvandrer eller en flyktning om hvorfor han valgte Norge, er det entydige svaret veien til frihet, like muligheter og rettferdighet.

Det norske samfunnets utvikling bygger på en bevegelse som alltid har kjempet mot undertrykkelse og for rettferdighet. Den kampen fører vi nasjonalt og internasjonalt. Vi tar kampen mot ekstremistiske og fundamentalistiske tanker og handlinger. Arbeiderpartiet bekjemper middelalderske krefter som fratar det enkelte individs frihet. Dette gjelder ikke bare radikal islam, som foreldrene mine opplevde i Iran, men også alle andre fundamentalistiske holdninger og handlinger.

Jeg er derfor stolt over å være medlem av det norske Arbeiderparti, som har ført kampen for frihet og menneskerettigheter i over 100 år. Og jeg er stolt over å være medlem av et politisk parti som klart og tydelig sier at vi er for det flerkulturelle Norge.

Samtidig vil jeg etterlyse flerkulturell deltakelse i den offentlige samfunnsdebatten. Hvor er den flerkulturelle befolkningen i Drammen når vi snakker om arbeid til alle og en trygg og verdig eldreomsorg, eller når vi snakker om utfordringene i innvandrings- og integreringspolitikken? Jeg oppfordrer alle innvandrere til å komme opp av sofaen og delta aktivt i samfunnsdebatten. Kun da kan vi skape et samfunn der alle er med.